1986

Det er den første virkelige varme vårdagen. Alle har trukket ut i lunchpausen for å nyte solen, ved elven. Jeg har funnet meg en fin plass på gresset og lagt meg ned – alene. Jeg lukker øynene og nyter solstrålenes varme i ansiktet.

En plutselig uggen følelse.

Jeg slår øynene opp, og ser rett inn i et par fremmede, forskrekkede øyne.

Kvikksand

Å stå til godt over halsen i kvikksand.
Uansett hva jeg gjør blir det feil og jeg synker dypere.
Kan ikke røre meg.
Stuck!
Stillstand.
Sakte død.

Hvordan kan jeg få elven til å komme min vei
og skylle meg ren, skylle meg fri?

Jeg skal flytte elven!
Jeg skal flyte med elven.
La den lede meg nedover, til nye steder.

Tær og fingre er frie,
alle lemmer er frie.
Jeg er fri!
Jeg trenger ikke kjempe.
Jeg bare flyter av garde.
I tillit til elvens støttende,
omsorgsfulle og kjærlige transport.
Solen varmer
og temperaturen i vannet er behagelig.
Jeg kan endelig hvile.
Det er godt å være underveis, – på livets reis.
Det er trygt og godt å være meg!

Kintsugi

(Sammenlimte potteskår fra livets krukke)

Å vise fram sårene.
Ha gull i årene, de gylne tårene.
Med verdighet – det gir herdighet,
ikke lenger gjemme det bort,
som om det var noe lort.
Vise det fram, med slam
Slik er jeg
Slik ble jeg meg

Altfor mye

Det var så altfor stort, så altfor mye,
for vesle frøken Bye …
Så mye mer enn en liten kropp kunne romme,
likevel måtte det presses ned i en liten lomme.
Man må virkelig slite, for å holde noe så stort, så lite.
Ikke føle, ikke gråte,
gjemme det, glemme det …

All kraft går med,
til å skape dette glemmested.
Gravitasjonen har enorme styrke,
og slik ble sorte hull mitt yrke!

Til slutt imploderte jeg
og verden vrengte seg, rundt meg.
I en parallell uvirkelighet ikke-lever jeg
Jeg svever rundt på utsiden av meg.

Stemmen

En gang midt i tiden – jeg kan ikke huske om det er lenge siden,
gikk jeg meg vill, jeg fikk ingenting til.
Fjær ble til høns, var jeg en kråke?
Hvorfor kunne de ikke bare slutte å bråke?
Og hvordan finner jeg veien i så tett tåke?
Utmattet la jeg meg ned, jeg ønsket meg bare fred …

Hei du, våkn opp! Begynn å bevege din kropp!
Men hvor skal jeg gå? Er det sikkert jeg må?

Hvor finner jeg veien?
Hvor finner jeg meg hen?
Hvor skal jeg bo? Hvor kan jeg slå meg til ro?
Hvor finnes porten til følelsenes land?
Og hvordan finner jeg ut hva jeg kan?
Hvordan nærme seg smerten?
Hvor har jeg egentlig vært hen?
Velger jeg riktig? Og er jeg det pliktig?
Hvordan bevege seg ut av sitt hodet?
Er jeg i det hele tatt på riktig klode?

Jeg ønsker en venn som kan vise meg vei,
– en som kan gå både foran og bak meg.
Vis vei, lei meg, vær grei?
Men, nei …

Hallo! Hei!! Du har jo deg!
Hva mener du? Meg?

Ta penn og papir og la ordene flomme,
la bare det som kommer få komme.
Så leser du ordene, slik finner du sporene.
Du leier deg, på livets vei.
Din indre stemme – den må du ikke glemme,
den følger deg til du er fremme!

Hallo verden

Å komme seg opp å stå,
– for så å begynne gå,
etter ha blitt spent ben på …
Jeg vet at jeg må,
er blitt mer forsiktig med hvor jeg tørr trå.

Det sies at fram og tilbake er like langt,
men det føles i grunn mer som dobbelt så trangt.

Jeg inviterer deg verden, bli med meg på ferden.
Hilsen nerden

Although no one can go back and make a brand new start,
anyone can start from now and make a brand new ending.(Carl Bard)